Jeg skrev i sist innlegg at jeg kommer til å avslutte her inne, og nå har jeg importert innholdet i denne bloggen over i den andre, den jeg kommer til å fortsette å skrive, så innen noen få dager vil jeg slette denne bloggen her.
Jeg har jo veldig lyst å ha med meg dere som har fulgt meg hittil, så om dere vil, er det bare å bli med over til Traumedager 
Blir siste innlegg dette her, før jeg om noen få dager sletter bloggen.
Tusen takk for at dere har fulgt meg hittil, det har betydd mye!
Da er jeg innom her igjen, egentlig bare for å avslutte.
Jeg har nemlig besluttet å avslutte denne bloggen, fordi det kjennes mer riktig å bruke den bloggen jeg har brukt den siste tiden.
Jeg har jo de siste månedene vært innlagt til traumebehandling i Bodø, noe som gjorde veldig godt. Nå er jeg hjemme igjen og har bestemt at jeg ikke skal bruke denne bloggen lenger, det blir for mye styr å holde rede på to blogger og den “nye” føles mer riktig, for det er der jeg er nå.
Jeg kommer til å flytte noe av innholdet herfra og over, så om noen av dere som har fulgt meg vil, så kan dere jo også flytte med. Jeg la ut adressen til bloggen i det passordbeskyttede innlegget, for jeg var ikke klart til å fortelle alle at jeg skullbyttet blogg, men nå er det helt iorden.
Dermed får dere adr til den andre bloggen her: Traumedager
Takk for at dere har fulgt meg så lant <3
Nå er det virkelig lenge siden sist..
Mye har skjedd og mye holder på å skje, mye skal skje fremover.
Imorgen kommer jeg til å skrive et litt mer utfyllende innlegg, som kommer til å være passordbeskyttet. Dette kun for at jeg skal ha litt kontroll over hvem som leser, men alle som ønsker, som har fulgt meg, vil få anledning dersom de ønsker det.
De som ønsker passordet kan enten kommentere under her, eller skrive en mail til meg på:
Mange gode og varme tanker fra meg ♥
For de som er medlemmer i Forumet Veien Videre og for de som liker siden Overgrep og senvirkninger – Psykiatrien holder ikke mål, har kanskje sett at der er et prosjekt på gang.
Det kan bli veldig spennende, uten at jeg skal si for mye for tidlig.
Imidlertid anbefaler jeg alle de som ønsker en forandring, alle som ønsker at de som “bestemmer” her i landet, skal få øynene opp for at vi med overgrep i ryggsekken finnes og at overgrep generelt må snakkes om, jeg anbefaler at dere tar turen innom forumet.
For de av dere som ikke er medlem, MELD DERE INN!!!
Vi trenger dere, alle sammen! Sammen er vi nemlig så mye, mye sterkere! Sammen kan vi få utrette så uendelig mye mer enn om vi kjemper alene mot “overmakten.”
Det er sjeldnere og sjeldnere jeg skriver her inne. Jeg vet ikke om det vil bedre seg. Hodet mitt virker bare ikke for tiden. Det er tomt inni der, selv om det selvsagt ikke er det, men det som er inni der, det…vel..det kommer ikke ut.
Alt hopper og danser og snurrer og svirrer rundt meg, verden er blitt helt rar og det føles nesten som om jeg sitter på en evigvarende karusell, uten noe å holde fast i, uten mulighet til å rope stopp eller gå av. Jeg vet heller ikke hvor karusellen ender eller om det er mulig at den roer seg på et tidspunkt. Akkurat nå klarer jeg ikke finne ut av noe.
Jeg hadde snakkedametime igår og den var bare helt teit. Jeg klarte ikke si et eneste fornuftig ord. Alt som kom ut av munnen min var bare tull. jeg sa “jeg vet ikke”, “jeg aner ikke,” “jeg kan ikke,” “det går ikke.”
Og uansett hvordan hun snudde og vendte på det så kom jeg ikke ut av det.
Jeg prøvde å forklare henne følelsen av å sitte på en karusell. Hun spurte om jeg kunne se noe rundt meg, men alt jeg så var bare tåke og jo mer jeg prøvde å fokusere, jo sterkere ble tåken. Så prøvde hun å få meg til å komme ut av det ved å be meg kjenne etter kroppen, men jeg hadde ingen kropp! Den var ikke min der jeg satt og den som eide kroppen, den var ikke interessert i å prate med henne.
Dette pågikk kanskje bare 10/15, kanskje 20 minutter, så sa det klikk inni hodet og jeg tenkte med meg selv, “greit, bare overta, bare kom, bare ta over, jeg greier ikke dette allikevel.”
Dermed forsvant jeg inn i tåken og en annen tok over alt. Både kroppen og hodet, snakkingen og tenkingen. Jeg vet ikke helt hva som ble snakket om etter det. Jeg tror den som var der spilte ganske så overbevisende skuespill, latet som om de her-og-nå øvelsene snakkedamen kom med hadde fungert og at “vi” deretter snakket om vanlige ting. Jeg tror det ble snakket om bøker, særlig en bokserie jeg holder på med nå.
Jeg vet ikke om Snakkedamen skjønte det. Hun som overtok for meg hvisket meg i øret noe om at Snakkedamen hadde kommentert at ansiktstrekkene hadde forandret seg, at det hadde vært noe annerledes rundt draget om munnen og at holdningen plutselig ble forandret, men jeg vet ikke om hun kommenterte det fordi hun forsto, eller fordi hun bare lurte på hvorfor jeg kanskje ble litt “annerledes.”
Om hun skjønte det synes jeg det er godt gjort, for de “andre” er ikke lett å oppdage, hvis man da ikke enten kan det, eller kjenner meg veldig godt.
Jeg selv kom ikke tilbake før jeg satt i bilen til C utenfor leiligheten min. Da hadde jeg tydeligvis blitt hentet og også vært i butikken.
C sa imidlertid at hun hadde skjønt det med det samme, at jeg ikke var meg, da hun hentet meg. Men hun gjør ikke noe nummer ut av det, hun er veldig fin på akkurat det punktet, hun oppfører seg helt normalt, sier ikke noe der og da, men sier det i ettertid hvis det er et tema. Jeg begynner å bli tryggere på de i psykiatritjenesten nå kjenner jeg. Det er en trygghet at de er der, at de ser disse tingene og at de tar det på den måten de gjør.
Jeg ser jo at jeg virkelig trenger den hjelpen de gir meg, selv om det er litt komplisert å skulle ta imot, for jeg vil aller helst klare meg selv, og det er å bryte regler å ta imot hjelp, det er imot regler å vise seg svak.
Nå varer det ikke så lenge til C kommer og det skal ordnes med en hel del praktiske gjøremål. Hodet mitt hopper og danser, så jeg aner at jeg ikke vil få med meg så mye, men det må gjøres, det kan ikke vente. Og det er jo bedre å bare få det overstått, enn å utsette.
Samtidig så er dette med alt det praktiske med på å forverre dissosiasjonen og stjeler de kreftene jeg ikke har, så jeg vet ikke hvor mye lenger det går dette her. Psykiatritjenesten har flere ganger foreslått innleggelse. Men da kommer den barnslige “JEG VIL IKKE!!!” følelsen inn. Innleggelse er ikke bare kjekt, det er ganske så triggende og komplisert, samtidig vet jeg at det kan bli nødvendig. Jeg håper bare å unngå. Jeg håper at denne perioden snart bedrer seg og at det etter neste uke roer seg, selv om jeg har mine tvil.
Imidlertid aner jeg at det blir smått med blogging de kommende dagene. Og jeg beklager virkelig for at jeg ikke er flink å kommentere hos andre. Hodet vil bare ikke.. Det surrer for mye til at jeg klarer å finne noe fornuftig å skrive..
Tankene surrer og hodet er kaotisk.
Det har vært for mange inntrykk de siste dagene, selv om boblen fortsatt er intakt.
Jeg kjenner mestringsfølelsen virkelig ler av meg.
Og selv måtte jeg le høyt da R fra psykiatritjenesten nettopp kalte meg flink.
FLINK?? haha!!! Du tuller!
Jeg er bare en liten dritt, uten noe verdi, uten å kunne noe som helst, jeg kan ikke være engang. Jeg ER nesten ikke, hvorfor kalle meg flink? Men så skjønner jeg, selvsagt var hun ironisk, selvsagt mente hun det motsatte av hva hun sa.
Da den tanken slår igjennom roer det seg litt på innsiden.
Jeg har gjort noe ulovlig idag og jeg vet det.
Samtidig vet jeg at det er løgn, så dermed starter kaoset inni hodet.
Ikke fordi der ikke er kaos der fra før altså, men dette bare tar det til et nytt nivå.
Jeg hadde legetime idag.
Første gang hos hun som er blitt min fastlege.
Hun var ok. Helt rolig, sikkert veldig flink. Hadde jeg bare kunnet huske hva hun sa, hvordan hun så ut eller hva hun het. Tror muligens det var noe på I, men jeg er ikke sikker.
Det jeg vet er at det som ble snakket om der ikke skulle blitt snakket om.
Det jeg sa var jo også egentlig bare løgn, ikke sant?
Jeg hadde en lapp det sto på, fordi de ordene ikke går å si høyt.
At det gjør vondt i kroppen.
At det innimellom er så vondt at jeg har problemer med å puste og bevege meg.
Jeg vet ikke hvordan de ordene kom ned på papir eller hvordan hun fikk dem, men det gjorde hun, for plutselig snakket hun om slike smerter.
Hun snakket om undersøkelser, blodprøver og evt henvisning videre.
Hun snakket om smertestillende, hvilke som hadde virkning og hvilke som ikke hadde det.
Hun snakket om en diagnose som hun tydeligvis kunne endel om.
Jeg VET at det ble snakket om, selv om jeg ikke husker et ord av det.
Jeg fikk med meg et skjema jeg skal fylle ut ang smerter.
Men, problemet er, jeg har jo ikke smerter, har jeg vel?
Ikke den type smerter ihvertfall.
Ikke slike smerter at det trengs å snakke om eller gjøres noe med.
De smertene jeg har betyr så lite at de ikke trengs å gjøres noe med, og ihvertfall skal man ikke snakke om dem! Og helt ærlig, jeg HAR jo ikke egentlig vondt, har jeg vel?
Tankene og stemmesurret oppi hodet er helt intens.
Der er forskjellige meninger og forskjellige konklusjoner.
Der er forskjellige måter å håndtere dette på også.
Det at det nå er sagt høyt, det som ikke SKAL sies, det som ikke TRENGS å bli snakket om, det som er brudd på regler og det som er hemmeligheter som andre ikke har noe med å gjøre.
Hodet mitt slites i 10 forskjellige retninger og jeg står i midten uten å kunne styre det.
Jeg kjenner raseriet, kjenner aggresjonen, kjenner angsten, kjenner redselen, kjenner smerten, kjenner sorgen og behovet for å gjemme seg langt under dynen.
Det blir for mye dette her!
Selv om det heller ikke er lov å si.
For jeg må takle det, ellers sprekker fasaden aaaaltfor mye.
Men sinnet som bruser under overflaten forteller meg at den grensen allerede er trådd over. Fasaden er sprukket, den har fått en brist som kan bli farlig.
Om ikke altfor lenge skal jeg tilbake.
Da skal kroppen undersøkes.
Kanskje det er der det ligger.
For det er ikke lov.
Kroppen er for ekkel til at noen skal verken se eller røre ved den.
Kroppen skal pakkes inn og gjemmes vekk.
Hvis kroppen vises frem eller blir tatt på, da vil de jo skjønne det, hvor intens ekkel og motbydelig den er. Selvsagt er det ikke vanskelig å gjette det bare ved å se den med klær på, men uten…da vil all tvil forsvinne.
Det verste var da R spurte om jeg tenkte om jeg kanskje trengte mer enn bare en time om dagen fra dem. Da kom det et smell inni hodet som var så høyt at jeg synes det var merkelig at hun ikke hørte det. Men hun sa ingenting, så da..
Men det gjør den farlige situasjonen enda farligeere. Det at hun spurte om det. For det betyr jo at hun ser. Det betyr at hun mener jeg ikke klarer dette selv, at jeg trenger hjelp. Det betyr igjen at jeg ikke har klart å holde fasaden oppe overfor henne. Regelbrudd igjen. Farlig.
Nå sier hodet nok for en stund.
Mørket kommer sigende.
Men det gjør egentlig ingenting.
Det er helt greit.
LilleVinkel Overlevelse Olivia Epione Lileana Therese Laila Toppen av Isberget Puslebrettet Tuva Liseliten Ingeborg Karianne – Bitre Blosmter Ida Speilvendt
